Forbedrer kvinners rettigheter verden over

Thailandprosjektet

Om prosjektet

Prosjektet i Thailand har base i Chiang Mai på Women’s Studies Center (WSC). WSC er offisielt en del av fakultet for sosialvitenskap ved Universitetet i Chiang Mai. Senteret driver med kvinneforskning og rettighetsopplæring.

Senteret kombinerer kvinneforskning med praktisk rettet arbeid. Dette var bakgrunnen for senterets rettighetsopplæringsprogram. I programmet anvendes kunnskapen de får gjennom kvinneforskningen for å bedre kvinners levevilkår i det nordlige Thailand. Programmet for rettighetsopplæring hadde i 2008 og 2009 ca 55 deltakere per år. Dette er kvinner fra byer og landsbyer i det nordlige Thailand, som gjennom seminarer, workshops og feltbesøk får opplæring i den juridiske prosessen og rettssystemet. Programmet jobber også for å stimulere og styrke utviklingen av nettverk mellom kvinner på grasrota, rekruttere kvinner til den politiske arena og gi kvinner større selvtillit på den sosiale arena. Deltakerne i programmet jobber ut fra sin egen landsby, og får både gruppeundervisning og individuell oppfølging.

Siden 2007 økte prosjektet sin satsning på forebygging av menneskehandel internt og på tvers av landegrensene. Det er et stort samfunnsproblem at mange unge kvinner og barn selges til sexindustrien, hvor de blir grovt utnyttet av kyniske bakmenn som tjener enorme summer på virksomheten. Mange som utsettes for dette tilhører minoriteter, men en rekke ofre er også flyktninger som utvandrer fra Burma og Laos på grunn av den vanskelige menneskerettighetssituasjonen der. WSC har et nettverkssamarbeid om bekjempelse av menneskehandel med frivillige organisasjoner fra disse landene.

NKJF var på prosjektreise i juni 2009, og vårt inntrykk etter turen er at problemet med trafficking er økende fra nabolandene og internt i Thailand og at behovet for opplæring i menneskerettigheter fortsatt er stort. Deltagerne i menneskerettighetsopplæringen synes å ha god hjelp av programmet til å bedre egen og andres situasjon. WSC er fortsatt en aktiv pådriver overfor myndighetene for økt fokus på å bedre menneskerettighetssituasjonen og fremme aktuelle lovforslag, og bidrar på denne måten til å løse noen av de underliggende årsaker til trafficking.

Prosjektet ble for øvrig evaluert eksternt i 2008, og fra konklusjonen hitsettes:

"All in all, we find this project very well worth donor’s spending, well executed, well connected and having high impact towards rural women’s empowerment and gender equality. The project’s leadership, staff’s commitment and dedication have been excellent. It can be used to be a model of work elsewhere".

Les NKJF's prosjektrapport fra 2009 her.

Les prosjektrapport på engelsk fra Forward Foundation i Thailand: Paralegal Training for Rural Women and Feminist Research in Thailand.

Thailandbesøk i 2009 - bilder

Kirsti Guttormsen og Irmela van der Bijl var på besøk hos våre prosjektpartnere i Thailand i 2009:

Thailandbesøk i 2006

Skrevet av: Kristin Schjødt Bitnes og Margrethe Pran

Etter en lang flytur over hele jordkloden setter vi endelig føttene på Thailandsk jord, nærmere bestemt i Chiangmai. Vel ute av ankomsthallen venter en entusiastisk thai-gutt med et skilt merket; “Woman Study Centre”. Han venter på oss. Slik startet et utrolig givende og ikke minst lærerikt prosjektbesøk.

NKJF har i to år støttet et rettighetsopplysningsprosjekt i Chiangmai, Paralegal Training Project, med prosjektmidler fra FOKUS. Prosjektet ble startet av jussprofessor og prosjektleder Virada Somswadi ved Woman Study Center, Universitetet i Chiangmai, på midten av 1980-tallet. NKJF har tidligere støttet prosjektet med midler fra TV-aksjonen i 1989, og dette arbeidet resulterte blant annet i at bygningen hvor Woman Study Center holder til ble bygget.

Formålet med prosjektet er å bedre grasrotkvinnenes kunnskap om egne juridiske og faktiske rettigheter. Gjennom trening og samlinger opplyses kvinnene om sine egne rettigheter, og trenes i å videreformidle sin kunnskap til kvinner i sitt nærmiljø.

Da NKJFs utsendte delegater ankom The Women Study Centre var det en meget entusiastisk leder som ventet på dem. Ikke så veldig rart heller, for gjennom en omvisning på instituttet forstod vi at dette er en organisasjon som har utrettet masse. Virada kunne vise til forskningsutgivelser, bokutgivelser, samt at hun med stor innlevelse kunne fortelle at flere av de som hadde jobbet hos dem nå hadde beveget seg opp i systemet. Noen av dem med stor politisk innflytelse.

Etter å ha brukt en dag til å bli kjent med vår prosjektpartner, stod besøk i felten for tur.

Det Første besøket er hos en karismatisk dame i Chaingmai, Mrs Pan-ngam Sommana, som driver ”Woman and Children Center – 5th December the New Sky”. Senteret har tilholdssted hjemme hos Sommana som bor i slumstrøket i Chiangmai. Veggene i oppholdsrommet er dekket av feministisk materiale, og huset er fylt opp med mennesker. Kvinner og barn som har opplevd vanskelige ting. Likevel får man en følelse av at huset rommer glede og håp. Sommana forteller at hun gjennom å ha deltatt på The Women Study Centre sitt program har fattet interesse for kvinners rettigheter, og hun har blitt motivert til å jobbe aktivt jobbe for at disse skal bli bedre kjent for alle kvinner i hennes nærmiljø. Hun forteller videre at hun daglig blir oppsøkt av kvinner som trenger hennes hjelp. Kunnskapen og kontaktnettverket hennes gjør at hun også i de aller fleste tilfellene kan yte kvinnene den hjelp de trenger. Ofte har de også behov for husrom i en periode, og da kan de bo hos henne så lenge de ønsker det.

Dag to ble vi vekket tidlig om morgenen for å reise til en landsby i fjellene nær grensen til Burma. Der skulle vi få møte Mae Luang Nasae som er en av tolv grasrotkvinner fra Thailand som sammen ble nominert til Nobels fredspris i 2005.

Disse fjellområdene nord i Thailand er spesielt kjent for trafficking av narkotika. De narkotiske stoffene blir transportert over grensen i nord og derfra ned til Bangkok. Nordområdene har derfor vært et problemområde i Thailand, og har av flere vært ”uønsket” som en del av landet. Det fikk vi merke allerede på veien oppover mot landsbyen. Ca 15 minutter før vi var fremme kom vi til en såkalt ”check-point”, hvor soldater kontrollerte de som passerte. Vi ble ikke stoppet, men måtte kjøre sakte fordi veien var halvt sperret. Vi fikk beskjed at dersom vi ønsket å fotografere måtte vi vente til vi var langt nok unna til at vaktene ikke kunne se oss.

Når vi kom til landsbyen ble vi vist inn i et lite hus hvor det også var en liten butikk. Der stod det et stort bord på et jordgulv med benker på hver side. Vi satte oss ned og begynte å prate litt mens vi ventet på Nasae. Det satt også noen fra landsbyen der. Etter en stund gikk det opp for oss at hun vi var kommet for å møte satt midt i blant oss. Hun hadde ikke gjort noe større ut av sin ankomst. Når vi skjønte at det var henne og begynte å snakke med henne begynte hun å fortelle. Virada var tolk siden Nasae ikke snakket engelsk.

Nasae fortalte at hun nylig er dømt til et års fengsel, og at hun nå venter på at ankesaken skal komme opp. Grunnen til dette er at hun som leder av landsbyen beskyttet et ungt par som thailandske soldater mente oppbevarte narkotika i sitt hjem. Da Nasae fikk høre at soldatene var på vei samlet hun så mange hun kunne, og sammen klarte de å hindre at det unge paret ble arrestert. Grunnen til at de klarte å hindre arrestasjonen var antakelig at landbybefolkningen samlet var flere enn soldatene, men samtidig ble vi fortalt at soldatene ikke gjennomførte arrestasjonen ettersom de ikke ønsket å ha vitner til hendelsen. Mest sannsynlig hadde soldatene plantet narkotikaen hjemme hos paret for å kunne arrestere dem i ettertid, og dette var ikke et uvanlig overgrep fra militæret sin side overfor landsbybeboere i dette området.

Nasae ble etter dette tiltalt for å hindre soldatene i sin tjeneste, og risikerer derfor et års fengsel. På sin side mener hun at det å beskytte det unge paret var en av hennes oppgaver som leder av landsbyen.

Ektemannen til Virada fortalte at myndighetene i Thailand hadde gitt landsbyer i nord rismarker i arbeidet mot narkotikahandelen. Tanken bak dette var at landsbyene i nord ikke skulle være avhengig av å traffikkere narkotika for å overleve. Rismarkene var imidlertid så små at de ikke kunne livnære de som bodde der. Dette betydde at landsbybeboerne måtte tjene penger på andre måter, og at det antakelig fortsatt foregikk en del handel med narkotika i området. Dette resulterte nok i ytterligere konflikter i nord mellom landsbybeboerne og militæret/myndighetene, for eksempel slike hendelser som nevnt ovenfor.

På veggene hos Nasae henger det bilder av kongefamilien, og plakater fra FN hvor menneskerettighetene er skrevet opp. Vi ble fortalt at dette var et tegn på at Nasae kjente til lover og regler, og dette var et viktig virkemiddel dersom det kom personer til landsbyen som ønsket å forhandle med henne eller inngå en avtale, for eksempel representanter fra myndighetene eller soldater.

Mange av de som bor i landsbyen er ikke registrert som borgere av Thailand, men blir ansett å være flyktninger fra landene som grenser til Thailand i nord. Når du ikke er registrert har du ingen rettigheter som for eksempel retten til å gå på skole eller å få helsehjelp. De fleste av disse menneskene kan derfor verken lese eller skrive, og har liten eller ingen mulighet til å skaffe seg arbeid. Videre har de heller ikke mulighet til å reise fra landsbyen, men må oppholde seg nord i Thailand. De som prøver seg på å reise sørover vil bli stoppet i en check-point på veien og sendt tilbake dit de kom fra. De som ikke har identifikasjonspapirer kan søke Thailandske myndigheter om å bli registrert som borger i Thailand. Det er imidlertid ikke lett å få sin søknad innvilget. Det er noen i landsbyen til Nasae som kunne bevise at de hadde foreldre og besteforeldre som var født og oppvokst i Thailand, men de fikk likevel ikke godkjent sin søknad om statsborgerskap. Vi ble fortalt at det var mulig å betale for at søknaden skulle bli innvilget, men dette er selvfølgelig umulig for de menneskene vi møter.

Vi ble også fortalt en historie om to unge jenter som ble trafikkert til Bangkok for å tjene penger som prostituerte. Pengene de tjente ble sendt tilbake til landsbyen, og finansiert byggingen av to hus. Det ene var det vi satt i. Det to jentene hadde etter noen år kommet tilbake til landsbyen, men døde senere av AIDS. Det er mange barn og unge kvinner fra landsbyene i fjellområdene som blir sendt til Bangkok for å tjene penger på denne måten. Det ble også fortalt at foreldrene ofte visse hva barna deres ville bli utsatt for, men behovet for penger var så stort at de barna ble sendt likevel. Møtet med landsbyen i fjellene gjorde stort inntykk på oss. Og det var mange tanker i hodet å på veien tilbake til Chiangmai.

Den neste dagen dro vi sørover mot Lampang. Dette var Viradas hjemby, og vi fikk en sightseeing rundt i byen. Blant annet besøkte vi et tempel som hennes forfedre hadde bygget, og her var det barn som gikk i lære hos munkene. Vi ble fortalt hvor viktig det er for thaiene at deres sønner deltar i undervisning hos munkene ettersom dette bidrar til å bygge opp foreldrenes karma. På kvelden dro vi til et fantastisk sted som heter Lampang River Lodge, hvor vi overnattet i hytter. Her spiste vi deilig thaimat og fikk herlig thaimassasje.

Dagen etter reiste vi for å besøke Siriuen Supraditaporn som har vært ” gold medalist subdistrict head”. Dette betyr at hun hadde vært leder for et ganske stort område, og det var uvanlig at en kvinne hadde en slik stilling. Siriuen Supraditaporn hadde kontor i underetasjen av hjemmet sitt og hjalp alle kvinner som hadde behov for bistand. Hun hadde et stort nettverk, og var kjent blant kvinner langt utover sitt nærmiljø. Det ble fremhevet at også menn satte pris på hennes kunnskaper, og at de også rådførte seg med henne i forskjellige saker.

Besøket vårt var nå over for denne gangen, og vi er utrolig takknemlige for all den gjestfriheten vi møtte hos alle sammen. Vi gleder oss allerede til å reise tilbake til Chiangmai på neste prosjektbesøk.